Kan FN redde klimaet?

Skuffelsen etter at klimamøtet i København ikke endte i noen forpliktende avtale, har gjort at mange stiller spørsmål ved om FN er den riktige arenaen for effektive og forpliktende klimaavtaler.
På debatten mellom miljøorganisasjoner, forskere og myndigheter denne uka, var hovedkonklusjonen at FN er en nødvendig aktør, men at parallelle møter mellom enkeltland utenfor FN-regi kan supplere og styrke klimaforhandlingene innad i FN.

Erik Solheim pekte på at maktforholdene i verden er i sterk endring og at dette må det internasjonale klimaarbeidet ta høyde for.Mange land som tradisjonelt har vært definert som utviklingsland er i ferd med å bli dominerende i verdensøkonomien, f.eks. Kina, India og Brasil.
Disse landene må være sentrale i beslutningene dersom man skal lykkes i klimaforhandlingene.
Forsker Guri Bang fra CICERO viste til at en ”bottom-up”-tilnærming, der hvert enkelt land melder hvor mye utslipp hvert av dem vil kutte ikke vil bidra til å nå målet om at den globale oppvarmingen ikke skal overstige 2 grader. Det er nødvendig med en ”top-down”-modell der en forpliktende avtale fordeler ansvar mellom landene med utgangspunkt i det totale behovet for utslippskutt.

Statssekretær Kjetil Lund fra Finansdepartementet fortalte om initiativet til Stoltenberg og Sarkozy om å bringe sammen de største regnskoglandene og donorlandene for å sikre at regnskogshogsten reduseres kraftig.
Dette skjer utenom FN-systemet, men skal samkjøres med forhandlingene før neste klimamøte i Mexico. Rollen til det sivile samfunn var fraværende i debatten, inntil Jostein Gaarder (forfatter og stifter av Sofieprisen) minnet om at ingen klimaforpliktelser vil noen gang være mulig dersom ikke folk flest gir sin tilslutning myndighetenes klimatiltak. Hans budskap var at folkeopplysning og mobilisering av vanlige folk er den eneste måten å redusere det private forbruket og samtidig gi myndighetene den støtten de trenger for å gjennomføre klimatiltak som kanskje koster oss noe.