Nå er jeg i Norge igjen og tilbake til alle folka jeg dro fra for omtrent et halvår siden. Det er helt utrolig rart å ikke snakke spanske lenger og se ut av vinduet og oppdage at sommer, mais og hønekakkel er byttet ut med masse snø og minusgrader. 5 måneder i Guatemala har gått så utrolig fort, men samtidig virker det som en liten evighet siden åtte norske ungdommer satte kursen mot Guatemala og Tanzania i begynnelsen av september i fjor. 

På disse 5 månedene har jeg sikkert hatt flere fantastiske, sterke og merkelige opplevelser enn det jeg hadde opplevd før jeg dro ut. Jeg har gått på en nesten 4000 meter høy vulkan, vært med på barnefødsel i ødemarka, dratt på strandtur med en pirat, hatt skorpioner i dusjen og dratt ut et lik fra et kloakkrør, for å nevne noe.. Hver dag var en ny opplevelse og jeg tror at fenomenet "å kjede seg" ikke eksisterte i Guatemala, hvert fall ikke for nordmenn som syntes alt var svimlende eksotisk og annerledes. Utfordringene har også vært mange og skumle. Det er ikke alltid like lett å holde en tale på spansk under en maya-seremoni eller få ansvaret med å ta imot radiomeldinger og telefoner på brannstasjonen, men man klarer mer enn man tror har jeg skjønt. 

Men det som har gjort sterkest inntrykk på meg under oppholdet er alle menneskene jeg har møtt og hatt gleden av å bli kjente med. Det er merkelig hvor knyttet man blir til mennesker på så kort tid og hvor nært man kommer en familie. Jeg har nå en gutemalsk far og mor og ti guatemalske søsken som jeg har blitt veldig glad i og som betyr noe helt spesielt for meg. Jeg vil også nevne alle folka på brannstasjonen i San Martín som jeg har opplevd så mye utrolig og spennende med og som er en helt fantastisk gjeng mennesker! Overalt jeg har vært i Guatemala  har jeg det samme inntrykket av at alle guatemaltekere er hyggelige og vennlige og tar i mot deg med åpne armer. Det er kjempehyggelig når ukjente mennesker hilser på deg eller vil slå av en prat med deg på bussen eller baki en pickup og smiler så alle gulltennene glinser i sola.

 Jeg ble også veldig knyttet til mine tre norske reisepartnere, og det har vært godt å snakke litt norsk med dem når alt annet ble helt spansk. Det var alltid masse å fortelle når vi hadde vært borte fra hverandre en stund og "kjente du jordskjelvet i går"-snakk og do-erfaringer ble heftige diskusjonsemner.

Vi alle fire levde nok i ganske så forskjellige familier og sitter igjen med våre egne oppfatninger og inntrykk av Guatemala. Det som slo meg fort da jeg kom til San Martín er hvor forferdelig store forskjellene på folk er i Guatemala og jeg skjønte at diskriminasjon, rasisme og klasseskiller var sterkt tilstede i det guatemalske samfunnet. Å bo i en maya-familie på landsbygda i Guatemala er ganske annerledes enn å bo i en ladino-familie i byene og landsbyene. Jeg som bodde utenfor byen der befolkningen nesten utelukkende er maya, så at mange av mine naboer levde i sterk fattigdom og hadde så og si ingen rettigheter inne i bysamfunnet. Det har gjort mange sterke inntrykk på meg å besøke noen av disse familiene som nesten ikke har råd til mat, klær og skolegang til barna og som jobber døgnet rundt for å overleve hverdagen. For selv om det finnes noen hjelpeprogram og støtteordninger til de fattige, er disse midlene skjevt fordelt og strekker ikke til i det lange løp.

Som brannmann har jeg også fått oppleve noen av de grusomhetene krig, korrupsjon, urettferdighet og fattigdom fører med seg. Som tidligere nevnt på denne bloggen er drap og vold et sterkt problem i Guatemala og har selv hvert med når disse drapsofrene blir fraktet bort og obdusert. Guatemala er et krigsherjet og korrupt land, det er ingen hemmelighet, og situasjonen i landet er ifølge min vertsfar fortsatt begredelig. Krigens spor sitter fortsatt dypt igjen hos maya-befolkningen i San Martín og det er sterke og sørgelige historier mange sitter igjen med. Det gikk i hvert fall innover meg da vi var ute og kjørte utenfor landsbyen i San Martín og vertsfaren min plutselig stopper opp og forteller at dette stedet var siste  plassen han så faren sin før han ble bortført og drept av militærstyret under borgerkrigen.

I ettertid har jeg lært masse av disse opplevelsene og sterke inntrykkene fra oppholdet mitt og synes det er viktig å fortelle at hverdagen i Guatemala og mange andre land ikke er så trygg og fredelig for alle som den er i Norge, selv om vennskap nord/sør ikke er av samme oppfatning. For mange mennesker er verden et slit og et blodig alvor der man ikke har de samme rettighetene og godene som nordmenn. Jeg tror jeg er mer takknemlig for de rettighetene og mulighetene det norske samfunnet gir meg nå, enn det jeg var før og skjønner at man ikke kan ta alt for gitt. Etter å ha sett hva desperasjon og urettferdighet kan få mennesker til å gjøre og vært med og hentet drapsofre, har jeg tenkt hvor utrolig mye et menneskeliv betyr, men likevel så lite.

Så før jeg avslutter Guatemala-bloggen min vil jeg takke for denne kjempemuligheten Vennskap nord/sør har gitt meg. Det har virkelig vært det mest spennende og lærerrike halvåret i mitt liv på godt og vondt, og jeg skulle gjerne ha gjort det opp igjen! Så nå som jeg er "tilbake til start" er det med masse nye erfaringer, opplevelser og minner for livet. Håper alle som leser disse bloggene blir inspirerte til å søke på spor og reise til Guatemala selv, det kommer du aldri til å angre på!

Til slutt noen gode minner fra Guatemala...

 Familien min i San Martín

 På brannstasjonen i San Martín      

 Sporere i Tikal

Meg som brannmann. 

Kommentarer (0)