Kultur er noe folk har sammen. De bygger hus og pløyer åkrer sammen, har gudstjenester og danser sammen, synger og spiller, maler og tegner for andre, i et fellesskap.
Kultur er mangfoldig, og en stor del av den kan ikke flyttes. Arkitektur, for eksempel, eller tradisjoner rundt jordbruk eller jakt eller fiske kan egentlig ikke flyttes. Det må oppleves på det stedet og i den sammenhengen der det er skapt. På sett og vis gjelder det for all kultur. Den blir alltid noe annet når den flyttes og settes inn i nye sammenhenger. Men nettopp det er noe av det mest spennende med kulturytringer. De er like levende, foranderlige og bevegelige som menneskene sjøl, og når de flyttes og møter andre kulturer, kan nye og uventede ting skje. Som når norske jazz- eller folkemusikere spiller sammen med musikere fra Øst-Afrika, som når en norsk keramiker blir inspirert av pottemakerkunst i India, eller når en musikkgruppe fra Sør-Amerika møter et norsk blanda kor, eller når skolebarn i Trondheim lager bilder og figurer av fugler og sender utstillingen til Eritrea og får en eritreisk fugleutstilling i retur.
Å skape noe krever energi. Kultur krever energi, følelser, tanker, formvilje, felles innsats, ofte hardt arbeid. Men det underlige er at kulturarbeidet ofte utvikler mer energi enn det tar. Kulturarbeid som sang, dans, litteratur, bildende kunst gir et overskudd av glede til dem som involverer seg i det. Akkurat dette har mange vennskapsgrupper opplevd: Kulturutveksling og kulturkontakt koster innsats, men gir et stort overskudd av glede!
Dessuten er kulturutveksling en vei til forståelse. Sangene, musikken, dansene, keramikken og bildene åpner for en mulighet til å ane litt mer om hvordan livet og verden ser ut sett fra Eritrea eller Nepal eller Guatemala. Noe av gledeoverskuddet stammer nettopp fra dette. Etter en konsert med et afrikansk strengeinstrument vi aldri før har sett eller hørt, har verden blitt litt videre og rikere for oss. Når vi blir kjent med menneskene bak bilder med helt andre motiv og farger enn dem vi er vant til, skjønner vi kanskje noe vi ikke før forsto.
Forståelse og gjensidighet. Europeere har i flere hundre år reist verden rundt med kofferter og hoder fulle av sin europeiske kultur som vi vekselvis delte ut og tvang på folk vi møtte. I en to-veis vennskapskontakt blir det annerledes. Plutselig er vi ikke lenger så entydig på den overlegne giver- og rikmannssida, for det vi møter og mottar er ofte vel så vakkert eller spennende som det vi sjøl har med oss. Barna fra Heimdal som sendte fulgeutstilling til Eritrea, var med rette, stolte av den, men det var like mye glede og stolthet og undring knyttet til det å motta en utstilling fra barna i vennskapsbyen lagnt i Sør - gjenkjennelig og likevel en helt annerledes utstilling enn deres egen.
Hva er forutsetningene for å få til en slik kulturutveksling? Det ene nødvendige er interessen, åpenheten og respekten for andres kultur. Kall det gjerne en glad nysgjerrighet. Det andre som trengs er en kontaktflate - en vennskapsforbindelse som allerede eksisterer, kontaktpersoner i det andre landet som deler nysgjerrigheten og gleden ved å møtes, og som kan hjelpe til med det praktiske. Det tredje handler om penger til utveksling og om iherdighet. Og tålmodighet.
